Gleden ved å ha musikken i livet.

Det er veldig lenge siden jeg har vært på en konsert, og føler nesten at jeg har mistet meg selv de tre siste årene fordi jeg har vært så underernært på musikkopplevelser, og i forhold til egen musisering som ikke har eksistert i det hele tatt de siste årene. Jeg har rett og slett mistet troen på meg selv, og dermed har gnisten etter å lage materiale og også lysten til å oppleve musikk på nært hold ikke vært tilstede. 

I går var jeg invitert til en konsert som ei venninne av meg skulle spille kontrabass på. Arendal Big Band. 3 vokalister, blåsere, trommis, bassister og pianist. I utgangspunktet hadde jeg ikke lyst fordi musikken så å si har vært min fiende den siste tiden, men valgte å dra dit fordi hun ønsket å ha meg der. Det valget er jeg nå så glad for at jeg tok. Det føltes så riktig da jeg kom inn og så musikerene rigge seg klare. Plassene på første rad var ledige (merkelig at folk som kommer først alltid setter seg bak) Jeg følte med en gang at jeg ønsket å sitte framst, og være nær musikerene. Allerede før de begynte var stemningen til å ta og føle på. Bare den utstrålingen de hadde da de rigget utstyret, at de viste med hele kroppen og ansiktet at dette gledet de seg til, gjorde meg overbevist. Jeg har egentlig aldri vært særlig begeistret for blåsere, men måten de nådde inn til hjertet mitt på med den musikkgleden de så tydelig viste, var en sterk opplevelse for meg. Jeg satt hele konserten og følte på hvor mye jeg selv savnet å stå der framme og gjøre det jeg elsket overalt på jord. Der og da visste jeg at musikkgleden og lysten til å selv utøve musikk var kommet tilbake. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive den følelsen. Det var en enorm takknemlighet, glede og lyst i hele kroppen min som jeg ikke har kjent siden studietiden. Så ufattelig befriende!

Sitter her nå og lager planer i hodet mitt for tiden framover. Ser for meg at jeg får en større leilighet der jeg får plass til et ordentlig piano (ikke el-piano) som jeg kan spille på når jeg vil, uten å plage folk rundt meg altfor mye. Synge litt, spille litt, finne inspirasjon til nye tekster jeg kan sette melodi og besifring på, og bare kose meg aleine med musikken når jeg måtte føle for det. Og det er akkurat det jeg gjør! Føler for!

Gleder meg til tiden framover. Er så takknemlig for at jeg har funnet tilbake til lysten til å musisere selv. Jeg har få venner som forstår den store betydningen av musikk. Er så glad for at jeg har evnen til å motta musikk på den måten jeg gjør i hjertet mitt og hele sjelen min. Mamma har alltid sagt til meg at hun ikke forstår at folk kan sitte og gråte på en konsert, at hun nærmest blir flau over folk som gjør det.. Men er det noe som kan få fram følelser i meg og få fram tårene er det jo nettopp musikken! Og da særlig når man opplever musikken live, på nært hold, og befinner seg midt i det. Noe så vakkert (eller trist) som en tekst man kan kjenne seg igjen i, og en vokalist eller et band som legger på nydelige toner til låten. Som sanger er det jo ikke bare vokalister som treffer meg i hjertet. Mye handler også om hver enkelt utøver. Et godt eksempel er det jeg opplevde i helga med blåsere (instrumenter jeg ikke har vært så glad i) som tok meg med storm ved utstrålingen deres og den gleden de viste over å få stå der og musisere sammen. Så inderlig glad jeg valgte å dra dit i går og høre på!

The music really IS a big part of me!